- hunden fra Samuraienes land.
av Britt Nyberg, februar 2004
Revidert, nov. 2005

De japanske hundene

Det første inntrykket man får av de japanske hundene er enkel skjønnhet – en naturens skapning.

Øynene er det særegne punktet som skiller de japanske hundene fra hunder fra vesten. En hunds øyne, uansett type eller rase, reflekterer ofte en fornemmelse av bønn, underlegenhet eller sorg. Dette uttrykket i øynene er spesielt åpenbart hos de japanske hundene. De har nesten triangelformede øyenåpninger med dypt plasserte øyne under tykke øyenlokker. Disse øyne ser ensomt og rolig på deg, men man kan ane den glødende viljen bak dem.

Seighet er et annet trekk hos den japanske hunden. Robust som den er, blir den sjelden syk. Han kan leve på enkel føde og er ikke kresen i matvei. Han kan tilpasse seg både kulde og ekstrem varme på en utmerket måte.

Rolig og hensynsfull som den er av naturen, skjønner den japanske hunden hvordan mennesket tenker, og forblir en pålitelig venn på felles vilkår med eieren.

Japanske hunder har i lengre tider i Japan blitt klassifisert etter størrelse, farge, bakgrunn, hjemmested og bruk. Til bruk er de villsvinshunder, hjortehunder etc. De japanske hundene er faktisk så like at de i Japan tidligere er blitt klassifisert i en gruppe, inndelt i undergrupper: stor (Akita), mellom (Kai, Kishu, Hokkaido, Shikoku) og små (Shiba).

Akita– anføreren blant de japanske hundene.

Akita hunden har fått sitt navn fra sitt hjemmested – Akita prefekturet i de nordligste delene av den japanske hovedøya Honshu.  Dette er den mest representative av de japanske hundene. Velbalansert bygget (hannhunden måler i dag i snitt: 67 cm; vekt 35-40 kg), antas Akitaen opprinnelig å ha vært av middels størrelse. Tidligere ble den kalt for ”Akita Inu” men da ordet ”inu” ikke betyr noe annet enn ”hund” ble ordet utelatt i rasestandardendringen på 90-tallet.

Det er først i de siste decenniene at denne rasen har fått sitt nåværende utseende. Med opprettstående triangulære ører og dypt liggende øyne, ser Akitaen meget vis ut. Dens stolte holdning, elegante bygning til sammen med en tykk, kraftfullt ringlet hale og kraftige ben kompletterer verdigheten og elegansen hos hunden. Han innehar stor styrke, en skarp syn og nese, stillhet og fart. Han har en utholden kropp egnet til jakt i dyp snø. Rasen har også blitt brukt til å apportere skutt vannfugl. Til trass for sin styrke og et tannsett som kan knuse frosne kadaver, har han en ”myk” munn når han apporterer og overleverer byttet til jegerens hånd og sikrer at fuglen aldri blir skadet. Det sies også at Akitaer er blitt brukt til å drive fisk inn i garnene.

Mange Akitaer har rød pelsfarge med hvite markeringer ”urajiro”, som er som en lett make-up på kinnene, på benene, halsen, maven og under halen (omtrent som om de har duppet potene og hodet i en pose mel). Hundene med denne farge anses for å være spesielt vakre.

Den tigrete hunden minner om den sindige samuraien og anses for å være særdeles stolte og verdige. Han påstås å inneha den latente styrken som får en å tenke på en kendo mester - han som går sverdets vei. Den hvite Akitaen har blitt beundret siden uminnelige tider og har den fargen som symboliserer renhet, noe som japaner tillegger nesten religiøse kjensler.

Fargevariasjonen kommer i tillegg til inntrykket av verdighet, enkelhet, stødighet og sjarm. At de forskjellige fargene er rene er viktige for japanske oppdrettere.

Disse hundenes personlighet leder tankene tilbake til oldtidens japanerne – verdige, barske, tapre, modige, trofaste, raske, godhjertede og vennlige, meget hengivne og følsomme ovenfor sin eier.

Akitaen blomstrer i selskap. Han er fryktløs, intelligent og har en noe sta attityde. Han har en reservert holdning ovenfor fremmede med sterke beskyttende instinkter. Japaneren sier at han er “myk i hjertet og sterk i sinnet”. Rasens popularitet har sitt fortfeste som selskaps- og vakthund.

Som Japans historiske krigerklasse, samuraiene, ble Akitaen brukt til hundekamper på sent 1800 og tidlig 1900-tall. Under denne periode ble andre raser iblandet for å øke hundens stridende egenskaper. Men, etter at Akitaen ble utnevnt som nasjonal monument i 1931, ble det satt i gang en bevegelse for å gjenoppbygge rasen i sin opprinnelige form og fjerne det fremmede blodet.

Akitaen har også en spirituell betydning i Japan. Små statuer av denne hunden er en typisk gave til det nyfødte barnet for å sikre helse, lykke og et langt liv. De gis også ved sykdom som et ønske om god bedring. Statuer står også vakt på mange gravsteiner.

Selv om en Akita er stor krever den ikke mosjon i den utstrekning en skulle tro. Som alle andre hunderaser har den selvsagt godt av mye mosjon og hjernetrim, men skulle mosjonen rent sporadisk utebli, vil det ikke vises på hunden. Personlig synes jeg dette er en verdifull egenskap hos en familiehund. Som kjent er ikke interessen for lange treningsturer alltid like stor blant familiemedlemmene og en hund som ikke kan holde seg i ro uten den nødvendige mosjon, kan da lett bli en kilde til irritasjon. Akitaen er en rolig hund og spesielt trofast og den knytter seg meget sterkt til familien. Mot fremmede folk er den ofte noe reservert, men er det ”hundefolk” eller venner av familien, vil den fort kunne bli meget overstrømmende når han gjenkjenner dem og skal hilse.

I begynnelsen

I tidligere tider ble hunder brukt til jakt samt som kilder til mat og pels og de japanske hundenes historie går helt tilbake til begynnelsen av Japans dokumenterte historie. Skjelettfund fra Jomon Epoken (ca. 7000 f.Kr – 200 e.Kr) viser hunder fra små til middels størrelse (37 til 50 cm) som har likhetstrekk med dagens japanske hunder. En utgravningsplass i Miyagi har avdekket noen store hunders skjellett på ca 59 cm. Nesten alle disse hundenes hodeskaller har rette snutepartier. De avdekkede levningene indikerer at hunder fra den tiden var gule, rødbrune eller grå og av de sørøstasiatiske pariatypene.

Hundstatuetter og figurer av leire, pottemakervarer og musikkinstrumenter av kopper med hundmønstre, tempel klokker av bronse, i tillegg til ben av hunder, har blitt gravd frem fra gravhauger. Fynden antyder at hunder levde i fellesskap med mennesket allerede på steinalderen. Jaktscener avbildet fra denne tiden viser også japanske hunder med opprettstående ører, ringlet hale og noen med sigdformet hale.

Hunder fulgte med alle folkeslagenes vandringer i historien, og hundtypen varierte med dem. Nåtidens spredning av hunder sies å kunne gi en pekepinn til forne tiders folkemigrasjon. Den moderne japanske hunden har utviklets gjennom gjentatt selektering av hunder som etablerte seg i Japan.

660 f.Kr ble hunder ført med til Japan fra Kina og Korea (bland annet sorte hunder som typemessig ligner på dagens japanske hunder) og i Yayoi Epoken (200 f.Kr – 300 e.Kr) da jorden begynte å dyrkes, kom Eurasierne, som fordrev Ainu folket. Ainu hadde i tidligere tider kommet til de japanske øyene fra Russland. Hundene de brakte med seg blandede seg med de innfødte hundene, og muligens også de japanske ulvetypene ”Hokkaido” og ”Hondo” og produserte spisshundtypen.

I forne dager levde Ainu folket på Japans hovedøy, Honshu fra midtregionene opp til regionene i nord, Men etter hvert som det japanske folkeslaget utvidet sine grenser mot nord, trakk de seg tilbake nordover og endte til slutt opp på øyen Hokkaido der de bosatte seg. Hundene som fulgte med dem under vandringen antas å være stamfedrene til dagens Hokkaido hunder.

Kjemiske analyser av biologiske data fra studier utført av Mr. Yamakawa i 1980 (Biokjemiske Departementet, Tokyo Universitet), viser at glycolipiden (som nedarves genetisk) N-acetyl neuramin acetat (den vestlige typen) finnes hos Akita, Hokkaido og Chow Chow, mens glycolipiden, N-glycolylneuramin acetat (den orientalske typen) finnes hos Shiba, Kai, Shikoku, Tosa og Pekingese. Forskningsresultatet tyder da på at Akita kom til Akita fra Europa via Russland og Hokkaido, mens den orientalske typen hund, som Shibaen, kom fra Kina og Korea til Hiroshima

 området.

Oldtidshistorie
Fra 200 f.Kr hadde Japan et kulturelt utbytte med det asiatiske kontinentet (Kina, Korea og andre land) og mange hunder ble importert. I Japans eldste historiske dokument "Kojiki" (Japans Ancient Chronicle, 712 e.Kr) samt i den 30-bind store Nihon Shoki (fra 720 e.Kr, The Chronicle of Japan) og i annen litteratur, er det bokført importer av hunder ved flere anledninger og da er spesielt de hvite hundene nevnt, med historier om hundenes lojalitet til sin eier og deres jaktegenskaper. Jakthunder ble brukt med trente hauker i nesten 1500 år fra rundt 355 e.Kr til midten på 1800-tallet. Oppført kun som koma (det kinesiske ordet for hund), var det mange små skjødehunder, hunder for jakt med hauk og store hunder fra Ch’itan, Kina. Disse importene, til sammen med et ukjent antall uregistrerte, måtte ha innvirket på utviklingen av de innfødte japanske hundene.

Eiendomsretten til en av disse hundene var en gang begrenset til den keiserlige familien, det regjerende aristokratiet og til samuraien. Detaljert stell og fôringsritualer ble utviklede i tillegg til et spesielt vokabular, kalt ”hundord”, som ble brukt for å tilltale hunden på jaktfeltet eller da man pratet om dem. Spesielle dekorerte leiebånd ble brukt for å vise grad og rang for hunden og hans eier. Hver hund ble tildelt en egen hundepasser som, ikledd seremonielle kleder, markerte sitt forhold til hunden og sin status i keiserdømmet.

Av naturen har hunden en skarp luktesans. Imidlertid så virket dette meget mystisk for japanere i gamle dager. Selvfølgelig fikk da hundene spille en viktig rolle, ikke bare i overtro, men også i eventyr.

Bilderuller fra sen Heian periode (794-1184) til Kamakura Epoken (1185-1333) viser hunder med opprettstående ører, ringlete haler, og noen med sigdformede haler. Hunder er fargerikt illustrerte sammen med fugler på bilderuller malt av en Buddhist munk, Sojo Toba (1053-1114), fra Osanji templet. Det finnes også illustrasjoner av valper i Kukaiji templet, samt en bilderull som viser tekniker ved villsvinsjakt. Hunder med hengende ører ble det mer og mer av på senere malinger.
 

Trass i at pinto (farget hund med utbredde hvite felt) oftest forekommer på disse illustrasjonene er det ikke kjent om pinto var vanlig forekommende på den tiden eller kun ble illustrert for at det var beleilig og passet til fargeskjemaet. Imidlertid så viser fotografier fra tidlig 1900-tall også mange svarte, tigrete og røde pinto hunder.

Rundt 1570 ble det en økt innførsel av utenlandske hunder i forbindelse med åpningen av havnen Nagasaki for vesterlendinger.

 

Hundene regjerer landet.

Allment kjent er Tokugawa Tsunayoshi (1646-1709), den 5.e Tokugawa Shogun i Edo Epoken (1600-1867). Shogun Tsunayoshi utstedet en lov mot dyremisshandling, tilpasset hans Buddhistiske idealer. Loven “Loven om medfølelse for levende vesener” ("Shorui Awaremi-no-Rei") bestemte at folket skulle vise mer respekt ovenfor dyr, representert av hundene, enn ovenfor mennesker. Alle overtredelser, uansett graden, resulterte i fengsel. Loven forbød folk å skade og drepe dyr og krevde at de skulle bli gitt kjærlig omsorg. Loven og straffene overså menneskets rettigheter til fordel for dyrenes rettigheter. Ettersom loven krevde at syke og skadde hunder måtte behandles utvikledes yrket ”hunddoktor”. Loven tilsa også at kjønn, pelsfarge og alder måtte innrapporteres til et særskilt opprettet embete; Inu-metsuke, eller ”hundinspektører”, som regelmessige patruljerte gatene. Hundregistreringene fra denne tiden er i dag gir en verdifull innblikk i hvordan hundene så ut på den tiden. Disse register, "Kazukesho", lister bland annet opp fargene på hundene. Farger som nevnes er hvit, rød, sort, sort tigret, tigret pinto, sort pinto, rød-sort og lyserød. Men det er ikke kjent om alle disse hundene var av den japanske typen.

Etter hvert som loven ble strengere begynte en økende andel av befolkningen å kvitte seg med sine hunder for å unngå problemer, og forlatte hunder økte i antall i Edo (gamle Tokyo). For å husere dem bygde Shogunatet romslige kennelanlegg på mange plasser og i 1697 var hundeantallet oppe i 48,748 (noen kilder sier at det var så mange som 100,000). Naturligvis ble også driftskostnadene enorme.
 

Man kan nok si at hundene styrte landet under dette tidsrommet.
 

Shogun Tsunayoshi fikk tilnavnet ”Hund Shogun” for sine uvanlige preferanser. Men hans hundrike varte ikke lenge. Ved Tsunayoshis død i 1709 ble den beryktede loven opphevet, til stor glede og lettelse for folket som hadde vært plaget av hunder og straffet for alle retorsjoner. Omsider ble Tsunayoshis favorisering av hunder meget ubeleilig for hundene og resultatet ble at mange laushunder som vandret i og kring Edo.

Fra gamle dager til Meiji epoken (til 1868).
Under Tokugawa epoken (1600-1868) var det mer enn 70 opprør (ikkis) I Akita-han (en tidligere regjerende avdelning i Akita prefekturet). Det var to episoder som var særdeles ille. Den ene var mot den nye Satake administrasjonen og landtaksten (kenchi) rundt omkring Keichou og Genna tiden (1596-1623). Den andre ble utløst av hungersnøden under Tenmei (1783-1788) og Tenpou (1830) periodene. Den verste av disse sultekatastrofene krevde mer enn 7000 liv i Akita-han alene. Det skjedde i 1783 og ble kalt ”Hungersnøden i Kaninens År”.

Ustabile sosiale forhold på denne tiden bekymret innbyggerne i området og de måtte være forberedte på å forsvare seg. Det første steget var å gå til anskaffelse av en vakthund. Dette betydde at matagi-inu, jakthunden, nå også ble brukt til andre formål enn tidligere.
 

Det gamle japanske ordet matagi, som betyr anerkjent jeger, ble brukt på de beste jegerne i en landsby. Historisk sett var Akita Inu (eller hunden fra Akita) kjent som en matagi-inu (anerkjent jakthund) blant jegerne i nordlige prefekturet i Akita, som brukte hunder i par for å jakte på hjort, villsvin og Yezo bjørn. Når det ble jaktet på bjørn og villsvin holdt to hunder bukt på byttet inntil jegeren dukket opp med spyd eller piler. Akitaer var høyt priset for sitt mot og fordi de jaktet stille under sporarbeidet.
 

Alt siden den gangen har det vært tradisjon for folket I disse områdene å ha hunder. Matagis hadde jakthunder mens rike bønder og gamle innflytelsesrike familier hadde vakthunder. I områdene som omga Odate, begynte noen familier å bruke sine hunder i hundekamper. Eksakt når dette begynte er ikke kjent. I følge muntlige tradisjoner eide de fleste familiene en eller to barske hunder. Fremstående gamle familier oppdrettet hunder med de samme fargene fra generasjon til generasjon som om de var familiens våpenmerke.
Disse hundene var kjente etter sin farge og eierens familienavn.
For eksempel var ”Hvite fra Adachi”, ”Tigret fra Benzousama” og ”Sort fra Izumi”.

Matagi hunder inkluderte også Hokkaido (Ainu), Kishu, Kai og Shikoku hundene som også brakte blodslinjene fra de japanske jakthundene videre. Disse har velutviklede skulderpartier og det nedarvede motet som gjør at ikke viker foran et faremoment. De er matagi hunder rett fra villmarken; de ser høvisk rolige ut men de triangelformede øynene antyder en barsk og vill sjel innenfor.

Det primære kravet for en god jakthund er dens evne til å utføre ønskede jaktoppgaver.
For vakthunder imidlertid, er et fryktinngytende utseende viktigere.  Det antas at preferansen for større og mer massive hunder innvirket på avlen, hvilket resulterte i en gradvis økning av hundenes mankehøyde. Dette la grunnlaget for den store japanske hunden som etter hvert ble til Akita hunden.

Reelle dokumentasjoner på at storvokste hunder av Akitaens størrelse eksisterte, fantes ikke før tidlig på 1600-tallet da en adelsmann, Lord Satake, landsflyktig til Akita provinsen (en nordlig provins på øyen Honshu som gitt rasen sitt navn) oppmuntrede det lokale aristokratiet til å utvikle en kraftfull jakthund som var i besittelse av overlegen intelligens og mot. Det var nok nå at Akitaen som rase hadde sin spede begynnelse, og det var Samuraiene (datidens japanske adel/krigere) som stod for innføringen av hundekamper som sport samt utviklingen av Akita-rasen.

Under Tokugawa epoken var importen av hunder fra det Europeiske kontinentet en blomstrende næring, og et nytt ord “kara-inu”, hvilket betydde “utenlandsk hund” ble myntet.
 

Samuraikulturen

For å få en bedre forståelse for hvilke verdier samuraiene verdisatte hos hundene er det på sin plass med en liten innføring i samuraikulturen. Den japanske samuraien var ikke bare en fryktet kriger med stor skikkelighet i bruk av alle mulige våpen, men også en sentral person i det japanske samfunnet når det gjaldt å administrere og fremme forskjellige kulturytringer.

Fra begynnelsen av 1000-tallet frem til 1868 var samuraiene en forebild som alle ønsket å etterligne. Selvfølgelig var dette på godt og ondt. Og det var samuraiklassen som utviklede den spesielle kultur som etter hvert kom til å prege hele det japanske samfunnet og som avspeiles også i det moderne samfunnslivet i Japan i dag.

Ordet samurai begynte å brukes omkring 1000-tallet da de mektige jordeiernes bevæpnede tjenere begynte å kalle sig samuraier (= noen som tjener noen).

Samuraikulturen hviler på tre grunnpilarer:

Konfucianism, Zenbuddhisme og ”Bushi do”.

Det japanske samfunnet var føydalt helt frem til 1868. Fra 1600-tallet var samfunnet inndelt i klart avgrensede klasser der man hadde meget små muligheter til å passere klassegrensene. Keiseren, hoffadelen, samt noen enkelte yrkesgrupper, for eksempel lege, sto utenfor klasseinndelingen. I samfunnet fantes det også ”urene”, eller ”ikke-mennesker”.
Disse jobbet med det som man mente var urent men som måtte gjøres.

Samfunnet ble delt inn i følgende klasser:

Samurai klassen som besto av Shogun (landets politiske og militære makt), Daimyo (shogunens storvasaller), Hatamoto (shogunens direkte vasaller som tjente ham personlig) samt øvrig krigsadel. Etter samuraiklassen fulgte, i rekkefølge: bondeklassen, håndverkere, artister og prester. Lavest ned befant seg kjøpmennene da de ikke var til å stole på.

Konfucianism = System med moralske skyldigheter og forpliktelser hvilte på fem forhold som regulerte relasjonen mellom over- og underordnet.

Zenbuddhisme = Mer en måte å leve på enn en religion. Zen bestreber etter å forsette sinnet i en tilstand der den sk. spontane intelligensen kan virke fritt. Den spontane intelligensen finnes i menneskers underbevisste og kan nås gjennom at man kobler bort den bevisste kontrollen av sine handlinger.

Bushi do = Ordet betyr “krigerens vei” på japansk. Med vei i sammenhanget menes oppførselen og beteende i form av et slags etisk kodeks. Disse regler for krigerens oppførsel var fra begynnelsen av kun en muntlig tradisjon og et spørsmål om oppdragelse fra barndommen. Mer fullstendig kodifisering, i skriftlig form, skjedde først under 1600-tallet. Bushi dos hovedprinsipper var enkle og lettforståelige.

1. Mot i trusselens øyeblikk og aldri vike fra sin post.
2. Lojalitet mot sin herre.
3. En enkel levemåte.
4. Man må være ærlig og rettrådig.

Under disse hovedrubrikker fantes flere underrubrikker som omhandlet utholdenhet og tapperhet, menneskekjærlighet, høflighet, oppriktighet, æresfølelse samt pliktoppfyllenhet. Trass at keiseren Meiji oppløste samuraisystemet 1868 ble samuraikulturens tre grunnpilarer: Konfucianism, Zenbuddhisme og Bushi-do bevart i en mer modernisert form. Disse tre grunnpilarene fra samuraienes tid er fortsatt en virksom bestanddel i det moderne japanske samfunnet, en levende tradisjon ofte uten at den enkelte er bevisst det.

Middeltiden
Lite er kjent om skjebnen til alle de hundenes som ble overlatt til seg selve i Edo etter Shogun Tsunayoshis regjering. En artikkel i “Dog, Lecture, Japanese Dog” sier følgende, “Kring tiden for det japanske Sino kriget (1894), levde mange villhunder i de indre og de ytre vollgravene rundt Edo slottet. Det store antallet bartrær som vokste i disse vollgraver og det faktum at det var et forbudt område for allmennheten, skapte et gunstig miljø for hundene. Og da spesielt i nærheten av Ochanomizu med sine mange raviner som var utilgjengelige for menneskene. På disse plasser fant villhundene ly under dagen og på kvelden kom de frem for å søke etter mat i byen. De fastboende kalte dem Odate-inu (vollgravhundene) som fikk sitt navn fra hjembyen”.

Blant disse villhundene fantes det flokker med rene japanske hunder med opp til 20-30 individer. De fleste var svarte og hvite eller pinto i farge. Trass i at det ikke finnes avgjørende bevis på at disse villhundene var etterkommere til de hundene fra Shogun Tsunayoshis tid, ble dette støttet av deres nærvær rundt Edo (Tokyo) i to desennier (frem til 1894). De overlevde gjennom å leve som villhunder og gjennom naturlig selektering som resulterte i store og sterke individer. I Tokugawa epoken fremmede Sankin systemet handel mellom Edo (kultur sentret) og utenfor liggende områder. Således er det fullt mulig at Odate-inu ble kryssavlet med andre regionale hunder som fulgte med sin eier til Edo.

                                         © Britt Nyberg