Sverige og Norge i
fellesskap
Hundefolk i Norge ble sannsynligvis oppmerksom på Akita rasen for første gang i april 1966 da den svenske hannhunden “Nero”, født 1962 i Japan, ble Best in Show på NKKs internasjonale utstilling på Sjølyst. Det var en imponerende og stolt hund som nok tok pusten av mange den gangen da han entret ringen, fremvist i tradisjonelt japansk leiebånd med dusk.
Den første Akitaen som ble importert til Norge var Ivar A. Manums røde hannhund, “Jiro”. Han kom på høsten i 1968 med familien Manum da de flyttet hjem igjen etter et 3-års opphold i Japan, og i 1972 ble han som den første Akita registrert i NKK. I begynnelsen på 70-tallet fikk han selskap av ”Kikuhime”, en rød tispe som kom med båt fra Japan. Jiro og Kikuhime fikk sitt første kull i 1974 og det ble den spede begynnelsen for rasen i Norge, men det skulle fortsatt gå noen år før rasen for alvor ble oppmerksommet i Norge.
Frem til 1985 hadde vi en felles klubb for Akitaen i Norge og Sverige men nå var det blitt så mange Akitaer i Norge at det var dags å danne en egen klubb, Norsk Akita Klubb (NAK). Det svensk/norske avlsamarbeidet fortsatte allikevel som før. NAK arrangerte sin aller første utstilling på Sandbakkens Campingplass i Gudbrandsdalen i 1985 og det ble stilt ut ca. 40 Akitaer. Lenge var det allment akseptert at en Akita skulle ha rynker i pannen, som dog ikke skulle synes da hunden slappet av, grunnet den knappe informasjonen som fantes om rasen på den tiden stort sett kom fra USA og fra amerikanske bøker om Akitaen, og der hadde de pannerynker. I mange år eksisterte ikke noen informasjonsutbytte med Japan så det var litt problematisk å danne seg et bilde av hvordan Akita rasen så ut i Japan. Det var først på slutten av 80-tallet, da raseentusiaster begynte å reise til utstillinger i Europa, at man begynte å få mer informasjon om rasen og fikk sett hvilken enorm utvikling rasen hadde gjennomgått siden de første importene. I 1990 ble det avholdt en utstilling på Hellerudsletta og rasen ble da dømt av Akita oppdretter/dommer/JKCs kontakt Mr. Shinja Kuroki fra Japan. Hans generelle inntrykk av rasen i Norge/Sverige var ”bra kropper – hugg av hodene!” - han var sikkert av samuraislekt… I Norge er rasen mest blitt brukt som en kombinert selskap/alt-mulig-hund. Rasen har hatt en lavinehund, en agility hund samt noen som konkurrer i forskjellige klasser i lydighet men i hovedsak er rasens sporegenskaper blitt oppskattet og den har egnet seg meget godt som viltspor og ettersøkshund. Til dette passer den ypperlig ettersom de har ett par flotte egenskaper, blant annet at de er meget nøye, rolige og stille under sporarbeidet.
Etter
delingen den 1/1 2000 ble Akitaen i Norge atter en gang en liten
rase å jobbe med og populasjonen er nede i ca 150 hunder totalt (sammenlignes
med 1993 da vi hadde opp mot 750 individer). Grunnet karantenerestriksjoner er
det i tillegg ikke helt enkelt å ta inn nye valper. Mulighetene er der med de
åpne grenser for rabiesvaksinerte og testede hunder og det er teoretisk mulig å
reise nedover til Europa med løpske tisper til en ventende hannhund, men det er
foreløpig ikke praktisert i noen større skala. Det finnes også planer om
importer, og noen har allerede landet på norsk jord.
I
begynnelsen på 70-tallet ble det, i tillegg til Sakura-Hime, importert
ytterligere tre hunder fra Japan, før det ble slutt på muligheten med å ta inn
hunder direkte derfra uten å putte dem i karantene (Japan var/er et rabiesfritt
land men problemet var at Japan ble brukt som ”transittland”, også fra land med
rabies). Allerede på den
tiden ble det store diskusjoner når de første Akitaen av den ”moderne” typen kom
til Sverige på 70-tallet. Det var de som rett og slett ikke kunne tro at dette
var en ”ekte” Akita men at det måtte være en krysning med Shiba! Akita Inu Sällskapet (AIS) ble offisielt dannet i 1980 men hadde vært aktiv siden 1976. På denne tiden ble rasen regnet som ”svensk/norsk” og AIS fungerte som en felles klubb for de begge lendene med felles utstilling hvert år og felles avlsråd. AIS første utstilling ble arrangert utenfor Stockholm i 1980 og det ble stilt ut 22 hunder.
Grunnet avls utbyttet med Sverige opp gjennom årene, samt at noen importer nærmest har
blitt matadoravlet på og som i ettertid viste seg å videreføre en autoimmun
sykdom som heter Sebacious Adenitis Folicularis (eller SA), er det totalt sett blitt en i
utgangspunkt begrenset svensk/norsk stamme. Men skam den som gir seg!
Hardt
arbeid og nye blodslinjer har gjort stor nytte for rasen.
Akitaens fremtid Akitaens særegne uttrykk: hodet, øynenes og ørenes form og plassering; den spesielle pelsen: struktur og tetthet; proporsjonene og vinklene i front og bakpart, samt rasens rolige og beherskede vesen er ting som finnes hos mange Akitaer i dag men som også har forbedringspotensialer i rasen. Samarbeid mellom dommere, raseklubb og oppdrettere går hånd-i-hånd i dette i arbeidet.
En forhåpning er at det i en nær fremtid vil bli enklere å ta inn hunder til Norge som kan bidra til rasens utvikling. Det, i tillegg til at forskning, i regi av WUAC, forhåpentligvis vil finne svarene på SA-problematikken som vil kunne utvide mulighetene til å finne potensielle avlshunder i rasen. I tillegg til at flere har begynt å få opp øynene for rasen samt dens bakgrunn som ”matagi-inu” og mulighetene til å bruke den som viltspor- og ettersøkshund, er Akitaen på god vei tilbake og fremtiden for rasen ser lys ut.
Kilder: 1. Hiroshi Saito, (Hirokichi, Kokichi) et. al., "Zadankai: Nihoninu No Enryonaku Kataru (Symposium: A Candid Discussion On Japanese Dogs)," Aiken No Tomo, s. 44-50, april 1954, Seibundo Shinkosha, Tokyo, Japan. 2. Richard Storry, “Japan”, 1965. 3. Fujino Junko, “The Dogs of Japan” publisert i “The East”, Vol. VIII nr. 3, mars 1972 4. Joan M. Linderman og Virginia Funk, “The New Complete Akita”, 1983 5. Robert von Sander “Personligheter och händelser under 1000 år i Japan”, del 1. i en foredragsserie om samuraikulturen på Etnografiske Museet i Stockholm I forbindelse med utstillingen “Japan-Levende Tradition”, 1984 6. Keiichi Ogasawara DVM, Odate, Akita, Japan “The Akita Dog and It’s Origin” ("Akitainu To Sono Yurai") som sto i “Studies of The Natural Environment and Culture of The Prefecture of Akita,” spesial utgave, “The Akita University Research Bulletin”: s.101-116, 1987. 7. Mutsuo Okada, “The Akita Dog’s Roots in Southern Japan”, publisert i Akita Journal 1980 - 1981 og Akita World 1994 – 1995, samt oversatt av Tatsuo Kimura, AKIHO 8. Mutsuo Okada, "Looking at the Akita Dog", samt oversatt av Tatsuo Kimura, AKIHO, og publisert i Akita World i 1996 9. Japan Kennel Club, Inc., “Akita” 1998 10. Aiken No Tomo, s. 377-379, februar 2000, Seibundo Shinkosha Publishing Co. Ltd., Tokyo, Japan
Hiroshi Kamisato,
WUAC/JKC, Japan
© Britt Nyberg |
||||||||||||||||||||||||||||||||||
